Arveavgift = urimelig (og umoralsk)

Jeg har noen tanker om arveavgiften i Norge. Det er noe jeg synes er nokså horribelt for å være helt ærlig.

Hva er arveavgift?
Arveavgift er en avgift må betales når beløp arves, derav navnet.

Man har et fribeløp for hver arvtaker opp til kr. 200.000 eller 250.000 om jeg husker riktig. For overskytende arvebeløp til hver arvtaker ilegges en prosentsats arveavgift, som skaleres tre ganger (igjen; om jeg husker riktig. Det kan ha vært to skaleringer) når man når så så høye beløp.

Greit nok. Staten tar seg betalt i avgift. Ikke noe nytt i avgiftsnorge.

Hvordan unngå arveavgift?
Fordele arven til flere, for å holde seg under fribeløpet
For å unngå arveavgiften (som kan gjøre beslag på store deler av arven dersom man ikke er lur), kan man fordele arven på mange slik at man ikke overstiger fribeløpet. Men dette kan jo være uønskelig ettersom man gjerne har relativt få arvinger. Har man betydelige midler (behøver ikke være millionær altså :P), så kan man fort måtte betale ganske mye til staten av det som egentlig skulle gå til barna.

Dispositio inter vivos, dispositio mortis causa
Man kan også fordele midlene mens man er i live (dispositio inter vivos), slik at det ikke regnes som dødsdisposisjon (dødsdisposisjon - dispositio mortis causa - er testament). Slik kan man unngå arveavgift i sin helhet.

Konsekvenser i virkelighetens verden
Men om man ser på virkeligheten, er det ikke bare bare-bare å gjøre dette. Selv om man kan gå til advokat og få ordnet opp så vil jeg anta at det først og fremst er de med meget store formuer som er bevisst på denne problemstillingen. Disse vil først og fremst sørge for avtaler som gjør at overføring skjer i levende live - de med mindre ressurser kan lett risikere å ha etterlatte som plutselig sitter i arveavgift-saksa. Dessuten vil jo de som dør ofte ha en nokså stor formue til fordeling. Man behøver ikke å ha hatt millioninntekt for å akkumulere formue over årenes løp (bare tenk på hus og eiendom m.m. i tillegg til kontanter).

Dette er en forskjellsbehandling i realiteten, selv om loven i seg selv synes å ikke ha noen forskjellsbehandling rettslig sett.

Hva om man dør tidlig og uventet?
I tillegg vil man for å unngå eller minimalisere arveavgiften forutse sin egen død slik at man kan gå til de rettslige steg som er nødvendig. Flott, men hva med de som får en tidlig og uventet død? I praksis vil man jo da ha en forskjellsbehandling; man blir straffet for å være uheldig og avgå med døden tidligere enn man trodde.

Glede seg over det lille man får?
Man kan kanskje si at det er den avdøde som skattes og arvingene får midlene overført seg som en ren "bonus". Altså at de ikke bør gråte over arveavgiften som staten tar, men heller glede seg over det man får. Men arveavgiften er jo av nyere dato enn selve arveinstituttet. Det skriver seg helt tilbake til romerretten, og arv må jo ha funnet sted før det også. Hva ellers skulle skjedd med det man etterlater seg? Dermed er det naturlig å se på arven som noe som rettmessig tilhører de som er i arvegangsrekken - først og fremst avdødes barn.

Arveavgiften som "melkeku": er arveavgiften velbegrunnet?
Arveavgiften er noe som staten bruker som en "melkeku". Det er jo ikke akkurat noen preventive hensyn her - staten kan jo ikke "motivere" folk til å ikke dø ved å innføre arveavgift. Det er heller ikke særlig store kostnader samfunnet påføres når noen dør, annet enn at fremtidige årsverk går tapt (men da er man jo gjerne pansjonist uansett). Dette er ikke god nok grunn til å forsvare arveavgift - og det er neppe begrunnelsen man finner i forarbeidene til loven heller (som jeg forøvrig bør lese gjennom for å se om de i det hele tatt trekker frem formålet bak loven, eller om det bare legges til grunn).

Bør man tjene på andres død?
At noen skal tjene på at noen dør er noe de fleste kulturer i verden - inkludert vår egen - rynker på nesen av. Det gjelder fysiske og juridiske personer. Hvorfor skal dette ikke gjelde staten? Gi en lov så er det plutselig helt greit? Er det ikke nok at arven i sin helhet; alle midlene den avdøde hadde i sitt jordiske liv, går til staten dersom vedkommende ikke har noen arvinger og ikke har skrevet testament?

Er ikke døden straff nok i seg selv - både for avdøde og etterlatte?
Det bør ikke finnes en "straff" for å dø; verken for den avdøde eller dennes arvinger. Avgifter er for de levende; ment først og fremst som en måte å samle inn midler for å finansiere institusjoner som er nødvendig i forbindelse med transaksjonene, for å bøte på eventuelle skader virksomheten medfører for samfunnet. Man har også skatt slik at borgerne skal finansiere fellesskapet. Men dette bør som sagt kun gjelde levende personer.

Det bør ikke være "straff" for å dø. Arveavgift = urimelig (og umoralsk).